Hadde en langhelg i Arica… Skulle vært der med de to norske familiene i Misjonsalliansen i La Paz… Det gikk ikke helt etter planen. (Bilder følger etter historien)
Jeg fløy, og de kjørte en minibuss… Mitt visum var utgått to dager før, så jeg fikk en bot, som ikke var ille. Så fikk jeg reise uten problemer. En halvtime på fly, så var jeg ved havet. 20min til i taxi, så var jeg ved hotellet…
Der vandret jeg rundt og ventet på de andre. Gikk i baren, tok en cola… Gikk en del turer langs hovedveien, for å se etter minibussen. Spurte gjentatte ganger i resepsjonen om de virkelig ikke var kommet.
Jeg hadde tenkt å vente til de kom, for å spise med dem… Men, til slutt, måtte jeg bare gi opp. Så det ble en middag alene. Mens jeg satt der begynte jeg for alvor å tenke på det jeg fryktet aller mest; at de andre ikke skulle komme.
Etter middag gikk jeg derfor til hotellrommet for å prøve å ringe fra skype, mobilene våre fungerer kun i Bolivia, så hjertet sank i meg da jeg fikk ringetone på Magnes mobil – det kunne bare bety en ting; at de fortsatt var i Bolivia. Det var de. Deres visum var nemlig gått ut for et halvt år siden… Da er det ikke snakk om en liten bot, så de måtte snu. Men, jeg måtte ikke fortvile, den andre familien, Linda og Ronny m/fam, hadde, etter å ha kjørt Torborg og Magne m/fam til nærmeste by, snudd for å kjøre tilbake til grensen og komme til Arica.
Jeg gikk til resepsjonen og ga beskjed om at den ene familien ikke kom til å komme… Nesten rett etter at jeg var tilbake til rommet, ringte imidlertid Magne meg på skype… Grensevaktene hadde gått litt for tidlig hjem, så Linda og Ronny hadde ikke fått krysse grensen de heller.
Så var det offisielt…. Jeg var i Arica helt ALENE på ferie. Panikken satte inn, men jeg forsøkte å roe ned både meg og Magne med at det nok skulle gå bra, og at jeg nok skulle kose meg. Men ferie alene har aldri fristet særlig…
Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre; stenge meg inne på hotellrommet og se TV, eller gå i baren og, i det minste snakke med de som jobbet der. Jeg gikk for det siste.
Ved et bord på terrassen til baren satt to unge menn, som hadde hilst meg velkommen tidligere på dagen. De hilste igjen, og undret veldig på hva jeg gjorde der helt alene. Så jeg fortalte den rare, lille historien, og det ble begynnelse på en koselig ferie.
Det viste seg nemlig at de to, en nordamerikaner, Paul, og en colombianer, Juan, var der for firma sitt. De ventet på klarsignal på å bestille utstyr og personell til å utføre jobben. Det fikk de ikke før jeg dro, så dermed hadde de all verdens tid til å henge med meg. Så det ble bading, turer på stranden og, til og med, littegrann shopping.
Jeg hadde bedt og bedt på forhånd, da vi visste det kanskje kunne bli problemer, at familiene skulle komme, og at jeg ikke skulle bli alene på ferie i Arica. Jeg ble bønnhørt, om enn på en helt annen måte enn jeg hadde forestilt meg (det er vel vanligvis sånn). En herlig ferie, og nydelig avkobling ble det i alle fall, og jeg skal tilbake til Arica, selv om jeg håper å reise sammen med noen neste gang….
Her kommer bilder fra turen…
Siste
Arica
Ikke mist motet, Jeg er….
ikke gi opp, ikke mist motet, Jeg er… denne sangen gjør meg godt.. (er på spansk)
«Løp» og les….
Har skrevet litt om hva mikrokredittinstitusjonen vår gjør for sine rasrammede kunder…. les her
De herlige barna…
Her synger noen av fadderbarna til Misjonsalliansen en sang… kjempeherlig, jeg var med da det ble filmet.
Trade, en sterk film
basert på en virkelighet menneskeheten burde skamme seg over… hvorfor finner man så få offer…? fordi man ikke leter…
Får ikke til å legge traileren direkte her, så se den her
Leir i Copacabana
Ja, det begynner å bli lenge siden karneval da jeg dro på leir med ungdommene fra kirken. Vi dro til Copacabana, som er en by ved Titikakasjøen, altså ikke bare en strand i Rio.
Vi dro en tidlig morgen, så jeg klarte å glemme kamera, men har tatt litt bilder fra facebook, som andre har lagt ut…
Lyst til å lære argentinsk tango
bare så jeg kan danse skikkelig til denne…. det finnes bedre videoer, syns jeg, men den beste ville ikke vises på bloggen.
utfordringer….
Streik…. det høres kanskje greit ut for nordmenn i Norge… for nordmenn i Bolivia er streik en rimelig stor utfordring… Rett og slett fordi at man da marsjerer i hovedgatene, blokkerer veier og kaster gjerne stein om man kommer med bil og vil passere. Det er særlig utfordrende når de blokkeringene er mellom en selv og der man skal dra for å gjøre jobben sin… Så nå sitter jeg på kontoret og skriver på årsmeldingssak, men skulle vært på El Alto og intervjuet fadderbarn. Det er lett å bli forsinket med informasjon som dere hjemme vil ha, så ha tålmodighet med oss, det er ikke alt vi kan styre;-).
Streiken har forøvrig med lønn å gjøre. Folk trenger mer, fordi prisene har steget på mange ting, men å gi alle 20% øke, som de ønsker, blir for dyrt. Det er også utfordrende for Misjonsalliansen som gir anstendig lønn allerede, for man blir gjerne, i utgangspunktet, pålagt å gi lik øke som staten gir med noe forhandlingsmuligheter. Ronny har sagt at han gjerne kan skrive litt om utfordringene det gir, så det blir spennende å lese. Følg med på http://www.ilimitado.no og http://www.misjonsalliansen.no, der kommer også saker av meg og infovolontører.
Titikakasjøen 1 (skrives med k på aymara)
Far til Patricia, Maria Esther og Scarlett er fra et lite sted ved Titikakasjøen. Der har de lenge hatt en drøm om å få seg en liten hytte/landsted. Nå er den snart ferdig, så ferdig at man kan være der, og dermed ble familie og nære venner av familien invitert på innvielsesfest. Jeg er så velsignet at jeg regnes som en nær venn av familien, så jeg var invitert!:-) Her kommer noen bilder. (Legg særlig merke til porsjonene…. og… de er jo så søte da, for de hadde svinekjøtt, og til tross for at de skal være garantert fra griser i grishus (dvs uten trikinfare), så er de så redde for meg at jeg fikk kylling… (akkurat som det skulle være noe farligere for meg med trikiner enn de, men det er jo så ufattelig omtenksomt at jeg blir helt flau).)
Sanger
Vil gjerne dele to sanger med dere, som jeg synes er flotte. De sier også mye om min tro.
TAL IKKJE OM EI TRU SOM VENDER RYGGEN TIL
Tal ikkje om ei tru som vender
ryggen til vår jord.
Tal ikkje om ein nåde utan
kjærleik som set spor.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Tal ikkje om ein fromleik
fjern frå menneske som blør,
om ånd forutan handling
liksom korn forutan frø.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Tal ikkje med ei kald fornuft,
ein arv frå gamal tid,
som ikkje ser at kloden vår
er døden nær og lid.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Sei ikkje eg skal ta min kross
før du har talt om Han
som elska byens utskot og som
sjølv var lagd i band.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Så gjev Guds nåde kjøt og blod
igjennom dine steg,
og fylg i spora av Guds Son,
som også elskar meg
Ja, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
DENNE TIMEN
Denne timen gjev eg i di hand,
kom og ver oss nær!
Gjer imellom oss ein rom
der din kjærleik er.
Dette livet gjev eg i di hand,
alt som er gått sund.
Gjer meg heil og sei mitt namn
med din eigen munn.
Dette hjartet gjev eg i di hand,
med så mange sår.
Stryk i nåde feila ut
frå så mange år.
Dette vesle barnet inni meg,
ta det i din famn!
Redd for døden er eg din,
du som veit mitt namn.
Mine evner, Herre, mine år
vil eg gje til deg.
Lat meg vera din – men òg:
Lat meg vera meg
El Mundo de Monika 