på vei til la paz igjen…
sitter på Americans lounge i São Paolo..
Nei.. jeg er ikke plutselig blitt superrik og reiser business eller første klasse, jeg har bare kjøpt en dagsbillett inn her.. og det kjenner jeg at det er vel verdt. Her er det fredelig med gode stoler, internett, drikke og litt smått å spise på.
Skal du være her ti timer noen gang, som meg, anbefales det sterkt!
Klokken er nå snart 8 om morgenen, 5 timer mindre enn hjemme, og jeg kan rapportere om sol på skyfri himmel over São Paolo i dag. Med 28 grader som max dagstemperatur, så er det jo mer sommer her som det er vinter enn det er hjemme for øyeblikket…
Reiseruten så langt har vært fra Stavanger til Frankfurt, vi var litt forsinket, men denne gang slapp jeg å løpe som en gal som jeg måtte da jeg skulle til Norge.
Det var veldig godt å slippe. Jeg hadde håpet å få bytte sete på flyet fra Frankfurt, fordi jeg hadde bakerste rad, og det er ikke alltid man kan legge de setene ned skikkelig.
Men.. flyet var ikke bare fullbooket, det var overbooket, og folk fikk reisesjekker på 600 Euro for å gi fra seg setet og reise dagen etter. Så bytting av seter var utelukket..
Heldigvis var det bare seteraden i midten bak som ikke kunne legge ned setene ordentlig, og det var bare to seter på de bakerste sideradene, så da fikk jeg en nabo som også reiste alene. Ei hyggelig brasiliansk fysioterapeut på noen og tretti som er basert i Milano til vanlig og skulle på ferie og besøke brødrene sine. Hun kunne portugisisk og italiensk, og jeg kan spansk, så det ble en spennende samtale med litt mer enn gjennomsnittet i misforståelser;-D
11 timers flytur blir mye bedre med hyggelig reisefølge!
Nå skal jeg vente 8 timer mer her i São Paolo, hvis Aerosur er presise, og så skal jeg fly til Santa Cruz. Ta bagasjen, gå gjennom toll og passkontroll og sende bagasjen på et nytt fly, sammen med meg, forhåpentligvis, og da blir det El Alto neste. (Hvor jeg håper bilen står parkert).
Turen fra hit til La Paz skal ta 5 timer.. jeg krysser fingre og tær for ingen forsinkelser. «Bless me indeed!!!»
Jungeltur…
Jeg lever et særdeles spennende og rikt liv, og har en jobb som slettes ikke er å forakte.. Når blant annet jungelturer er en del av jobben.. selv om det innebærer at man må kjøre siste del av den berømte Dødsveien for å komme dit..
Dagen etter ankomst skulle jeg få være med på besøk til en liten jungellandsby til et lite jungelfolk, som jeg, helt til tilbaketuren trodde her «folket langt bortefra», og i og med at «bilveien» dit gjorde meg bilsyk, og jeg måtte krysse en bred elv på en ikke helt ny og ikke fullt så bred hengebro, syntes jeg det passet ganske fint dette litt rare navnet.
det føltes som om jeg skulle til folket langt borte med denne broen foran meg
tatt da jeg kom rundt en sving og så broen..
ikke se ned? vel.. prøvde på det, men snublet.. klarte såvidt å ikke falle..
Men det var virkelig verdt å komme seg over broen, og jeg glemte raskt at jeg gruet meg til tilbaketuren da vi ble tatt imot av superhyggelige mennesker som ga oss en stol i skyggen og saft av sukkerrør.
Vi fikk omvisning og se hva Misjonsalliansens arbeid betyr for denne landsbyen. Dessuten fikk vi kokosnøtter, som ikke var brune, små og hårete, som en mann med machete fikk hugget hull i, så fikk vi sugerør, som jeg måtte overse at ikke var heeelt rent. Kokosnøttsaften var overraskende salt og frisk.
Kokosnøttene fikk vi forresten på landsbyens egen karaokebar, nesten 200 mennesker fordelt på 36 familier må jo ha en karaokebar. Den hadde de også dekorert selv…
noen av landsbyens gutter som gjerne ville bli tatt bilde av på karaokebaren
Til slutt gikk vi inn på skolen, hvor det var stilt opp mange av de lokale matrettene, de beklaget veldig at det ikke var sesong for deres største delikatesse: en spesiell type maur. Jeg var ikke så lei meg for det, kanskje…
naturlig, kortreist mat og juice.. hva med suppe av ren sjokolade med ris..?
Før vi gikk fikk jeg et smykke i gave fra landsbyen.
bildet er tatt vel hjemme av meg med smykket og kokosnøtten jeg fikk med meg
På vei tilbake fikk jeg vite at los lejos, folket langt bortefra, slettes ikke het det.. De heter los lecos, folket som reiser på elven.. og jeg fikk se hva de vanligvis reiser lange distanser på elven med.
En sommerfugl kan være vanskelig å få tatt bilde av, men jeg fikk to.. et med lukkede vinger og et da den fløy..
ikke akkurat fargerik på denne siden, men fint mønster
litt mer farger å se når den fløy
El Mundo de Monika 