litt sånn fordeler og ulemper med Stavanger og La Paz..
Største fordel med Norge fremfor Bolivia er at i Norge har jeg familien, mine gode venner og menighet som jeg tilhører.
Største fordel med Bolivia fremfor Norge er at det er så spennende å bo her.
Trafikken liker jeg bedre i Norge, enn så lenge i alle fall, men.. jeg tror jeg kommer til å ha noen fordeler i trafikken i Norge når jeg kommer hjem etter en tid her.. For.. jeg kommer til å være uredd, fleksibel, og rå på bakkestart.. samtidig er det en viss fare for at jeg kjører på rødt lys, stikker hånden utav vinduet når jeg skal svinge istedenfor å bruke blinklys. At jeg stopper midt i kryss eller svinger for å slippe av/på folk.. At jeg lager ekstra kjørefelt når det måtte passe meg. At jeg parkerer i et av kjørefeltene og stenger inne noen biler, for det er jo som regel greit bare jeg bruker nødblink. Det meste er i grunnen greit om man bruker nødblink. Det er også fare for at jeg slutter å planlegge, og bare legger meg lengst til venstre helt til jeg plutselig skal til høyre.. Antal sitteplasser i bilene er fleksibelt her, men den tror jeg nok ikke jeg kommer til å følge.. bagasjerom, selv om det er stasjonsvogn, er ikke egnet som sitteplass for folk..
Ellers er det en fordel med La Paz at det ikke blir så enormt kaldt, og at det mye mer sol her. Ja, og at en regnbyge varer fra 5 min til et par timer, og ikke en måned som i Stavanger.. Ulempen med La Paz er at avløpssystemene her ikke kan ta i mot noe særlig med vann, og at etter noen minutter med kraftig regn blir noen veier mer som elver å regne.. En annen ulempe med La Paz er at man blir mye, mye fortere solbrent her.. vi er jo liksom noe nærmere sola…
Høyden innebærer noen ulemper til.. Blant annet at det blir fort kjølig når solen forsvinner. Det er ca 40% mindre oksygen i luften, så man føler seg litt utrent. (Legg merke til føler seg.. ikke at man er.. eh..).. Men.. en fordel med det er at vi blir i rågod form etter så lang tid med høydetrening.. Bare vent..;-D
En annen fordel med La Paz er at det er mørkt her når man legger seg, og lysner fort om morgenen, uavhengig av årstid. En ulempe er at det kronisk er en bilalarm som uler, hunder som bjeffer, eller en vakt som går rundt i gatene og blåser i fløyta si (for å vise at han er der), så det kan være en utfordring å få sove likevel.
En stor fordel med Stavanger er at ting er logiske der, for meg.. og jeg vet hvor jeg skal få tak i ting.. her er jeg jo totalt analfabet. Det er spesielt vanskelig når det gjelder å få tak i gaver.. det går liksom ikke an å legge noen plan for hva man vil kjøpe, for jeg vet jo ikke hva jeg snubler over.. Ikke er det lett å «safe» med lys og servietter som man gjerne gjør i Norge, fordi det ikke finnes så mye av det.. og de fleste av de lysene som finnes er dynket i lukt. Mange av tingene som finnes er også gjerne i en litt annen stil enn nordmenn flest foretrekker, kan man vel kanskje si..
Pris er kanskje den største fordelen med Bolivia sånn generelt i forhold til Norge, på de fleste ting. Man skal faktisk gjøre en ganske god innsats for å bruke særlig med penger her.. Når man på den dyreste restauranten har spist og drukket seg mett, så betaler man cirka 100kr.. og der er det DYRT!! En latterlig mengde med kjøtt og mat generelt får man når man bestiller en porsjon fajitas på en ganske dyr restaurant i nærheten, det koster ca en 50 lapp.. 2 liter flaske cola koster fra 5 – 8 kroner. Frukt er latterlig billig. Juice koster en 3-5kroner, ja for 1 liter, altså. Taxi koster sjelden mer enn 20kroner (og da har du kjørt ganske langt), normalt dit jeg drar koster det fra 5-8kroner.. Minibuss koster ca 1krone.. Til lunsj finnes det plasser der du får forrett, hovedrett og dessert for 15kroner..
Så sånn utenom at Norge har mine venner, min familie og menighet (som jo er aller, aller viktigst), så vinner La Paz nok på andre ting med sitt milde klima (som verken blir enormt varmt eller kaldt), lave priser, spennende opplevelser, og ikke minst, muligheten for å få være med på det fantastiske arbeidet som Misjonsalliansen (MAN-B) driver her. Det å få se at det nytter. Ta dere gjerne en tur hit, jeg viser dere gjerne noen av våre prosjekter, så får dere se selv at mennesker får muligheten til å øke sin livskvalitet.
noen glimt fra tiden i Bolivia så langt…
ikke så veldig dramatisk.. bare et lite påfyll av oksygen første dag med 40% mindre oksygen i luften enn hjemme
utsikt fra kjøkkenvinduet mitt. øverst nesten i midten er Djeveljekselen, som den kalles.
kveldsutsikt fra kontor/gjesterom. oppover La Paz mot El Alto
Rosa maling og annet snadder.. Mot slutten – Misjonalliansens flotte arbeid!
«The parasites are having a party in your stomach,» kunne dr. Wantig fortelle meg.. Altsaa at parasittene har en fest i magen min. Medisinen mot det.. vel, den skal visst, i fölge dr. Wantig, legge seg som maling i mage og andre systemer og hindre parasittene og angripe.
Vel, det var greit nok.. men forventa jeg at medisinen skulle se ut som rosa interiörmaling for det om…? Nei, det gjorde jeg ikke.. men.. den knall rosa smörja som lukter munnskyllevann, er saa lik maling at hadde jeg hatt lerret hadde det vaert fristende aa pröve om det faktisk gaar an aa male med den.. Det hadde ikke forundret meg, for aa si det saann.. Men.. istedenfor aa male med den, for jeg altsaa drikke den tre ganger om dagen i tre dager. I dens favör maa jeg likevel si at jeg er blitt bedre.
Naa er det karnevalstid her i Bolivia, og jeg foretrekker aa ikke gaa omkring i gatene, for da blir man nemlig vaat. Vannballonger i stort monn kastes mot en, vannpistoler avfyres, og saa skyter man med skum ogsaa da.. Det har jeg vaert gjennom en gang för her i landet, og tenker aa holde meg saa törr som mulig denne gang.. (lykke til..)
Ellers er det fortsatt deilig aa vaere tilbake i La Paz, hvor jeg verken har sett kakerlakker eller edderkopper ennaa.. og.. hvor de ikke dynker maten med koriander, og bare koriander, som de gjör i Ecuador. Ikke det, det var fint i Ecuador, men jeg trives med aa vaere her i litt over 20 grader i skyggen, solskinn og tört klima.. (og saa höyt at insektene er faa og utvalgte:-))
Jeg maa ogsaa faa si hvor stolt jeg er som faar vaere ute for Misjonsalliansen. Arbeidet som gjöres er virkelig baerekraftig og fremmer likeverd. Paa fredag var jeg paa seminar om kvinnearbeidet som vi har i Combaya. Der kvinner som för har blitt sett veldig ned paa, og dermed ofte har trodd det er noe gale med de som individer eller deres «tilstand» som kvinner. De samme kvinnene driver naa med blomsterdyrking og minibedrifter som de selv er ledere for. Hos Misjonsalliansen faar de lederkurs og opplaering i planlegging av prosjekter og ökonomistyring, og ikke minst faar de ökt selvfölelse. Og mennene som för lo og sa at aldri om deres hustruer kunne faa til noe som helst, de var jo saa dumme, ser naa at kvinnene gjör det bedre enn de selv. Kvinnene har begynt aa faa delta paa samfunnsmöter, faar si sin mening og yte innflytelse i samfunn og hjem. Det er ikke saa lett aa undergrave noen som tjener mer enn en selv. Flere menn har ogsaa lyst til aa dyrke blomster, heller enn poteter, som de tjener mindre paa. Det er ganske risikabelt, og Sandra (prosjektleder fra Misjonsalliansen) maa spörre de om de da har tenkt aa spise blomstene..
Kvinnenes ökte inntekter bedrer som regel hele familiens situasjon mer enn naar menn faar ökte inntekter, viser erfaringene. Men det er veldig generelt, selvsagt. I Ecuador traff vi en fantastisk familiefar som har en datter med hörselshemning, som faar hjelp av Misjonsalliansen. Han arbeidet virkelig til det gode for sin familie. Der var det mye kjaerlighet! Saa det maa tas med!
Det viktigste i Misjonsalliansens arbeid slik jeg ser det, er at de som er fattige ikke blir sett som noen stakkarer som vi maa gjöre alt for. Men de sees paa som mennesker med like evner og lik verdi som vi som er födt til en mer priviligert situasjon ökonomisk. For de er akkurat som «oss». De har bare ikke tusenvis av valgmuligheter foran seg fra födselen av.. Fordi det er noen andre som sitter paa alle pengene. (Hvem kan det vaere, mon tro…????). Ikke kan de gaa i banken aa ta opp laan. Ikke har de raad til utdannelse, kanskje er det ikke skole i naerheten en gang, og skolene er ikke alltid bra.. Ikke har de raad til aa ha de sanitaerforhold som vi priviligerte har..
Derfor jobber vi med en samfunnsutvikling, hvor det er de som bor der som sier hva som er deres behov. Det er de som kurses og gjör jobben naar det bygges skoler, toaletter, grisehus (de to sistnevnte for aa unngaa trikiner), helsestasjoner, veier, lages til tilgang til rent vann og saa videre.. Og kommunene maa forplikte seg til aa lönne gode laerere og saa videre. Prosjektene overleveres aldri til lokalbefolkningen. De lokale eier prosjektene fra begynnelsen, derfor overlever de uten oss i Misjonsalliansen ogsaa.
Derfor driver vi ogsaa med Mikrofinans.. Der de fattigste kan ta opp laan for aa starte en minibedrift av noe slag og selv jobbe seg og sin familie opp til en bedre hverdag.. For vi vet ikke best, vi kan ikke best.. Det er deres liv, ikke vaare.. og de fortjener like muligheter som vi har til aa bestemme over eget liv.. eller hva..?
Is Lima your final destiny?
Noe av sjarmen med å fly i Sør Amerika er engelsken.. Tittelen er hentet fra flyverten som gikk rundt med immigrasjonsskjema som man må fylle ut for å komme inn i Peru.. Det skulle kanskje vært: «Is Lima your final destination?», som altså betyr «Er Lima din endelige destinasjon?».. Istedet ble det, som det står i tittelen, «Er Lima din endelige skjebne?»..
En liten forskjell der altså…
Tilbakeveien til La Paz gikk kjempefint, til og med bagasjen var med, og vi landet 20 minutter før tiden.
I Guayaquil ble vi riktignok langt på vei overfalt av en rimelig stor peruansk familie som hadde vært på «herbalife» seminar, og nok gjerne ville få oss i god «herbalife» stemning. (Det er altså en form for drikk, som ser helt grusom ut, så vi takka nei). Vi ble også forsøkt spleisa… ikke så veldig diskret.. og jeg tror det ble minst 10 bilder som ble tatt.. Minnet meg litt om Filippinene, bare at her tar man tommelen opp på bilder..
De var nok hyggelige mennesker, men de var bare helt enormt gira.. og vi var bare litt trøtte…
Men på flyet til Lima satt vi ved siden av en 18 årig Colombianer som bor og studerer i Santiago de Chile med sin mor og bror, som også driver misjon der.
Han var det veldig interessant å prate med.
Det var deilig å komme hjem direkte fra Lima, og slippe omveien vi tok til Guayaquil.. Og i det hele tatt var det fantastisk å krype oppi min egen seng i natt, og stå opp til mine ting..
Det har altså på et eller annet vis blitt hjemme der i leiligheten i gate 23 i sør sonen i La Paz.. det kjennes godt..
La ciudad de cucarachas.. min egen versjon av fear factor..
Jeg befinner meg for tiden i Guayaquil, Ecuador. Hit kom jeg for 9 dager siden, men har vært noen dager ved kysten uten nett, så det har blitt dårlig med bloggingen..
Jeg er noe brunere enn vanlig, og har det bra.. men i går kveld derimot opplevde jeg kanskje min verste versjon av fear factor..
Jeg var så heldig, tenkte jeg, å få lov til å bli med en gjeng til Guayaquil sentrum for å gå noen berømte trapper og se det man bør se i Guyaquil..
Det jeg sitter igjen med er…. cucarachas (hvis det skrives sånn…).. kakerlakker, altså, for de som ikke kan spansk..
Ikke et par.. ikke fem.. ikke 20.. ikke 50… men hundrevis av døde kakerlakker,og levende innimellom (visste aldri hvilke).. og de måtte jeg forbi.. og det var rett ved siden av masse spisesteder.. Skikkelig hygienisk altså – i og med at kakerlakker er noe av det skitneste, mest smittebærende man kan komme borti!
De der ekle krypene.. og oppover de berømte trappene krelte det av ekle kryp.. og en grita (altså en krysning mellom kakerlakk og gresshoppe) presterte å hoppe på meg to ganger i det jeg kjøpte en nøkkelring og betalte..
En rar ting er at i posen med nøkkelringen lå et par øredobber jeg hadde spurt om prisen på.. men ikke tenkte å kjøpe.. jaja.. jeg har altså ikke betalt for de.. så ikke vet jeg om de var trøst eller om jeg var så utafor at jeg sa ja til å kjøpe de, men ikke ga penger.. det får jeg nok aldri vite..
jeg har iallfall hatt mareritt i natt.. dere som kjenner meg vet jo det.. men jeg klarte å gjennomføre turen, og til og med sitte på en cafe med kakerlakker på gulvet å spise romrosin is (ikke en favoritt) og drikke limonada.. utenpå var jeg til og med relativt rolig.. det hadde jeg aldri trodd jeg skulle klare..!
El Mundo de Monika 