Espressomaskin og andre livsnødvendigheter..
Endelig blir det god kaffe i casa de Monika
Nå har jeg fått min espressomaskin tilbake.. min dyre, italienske espressomaskin.. Jeg kjøpte den for snart to uker siden, og glad og fornøyd skulle jeg lage min første espresso.. Men… vannet ble ikke varmt.. og en varsellampe lyste..
Jeg gikk selvsagt tilbake til butikken med den. Der ble jeg møtt av en overlegen selger, som mente at jeg antagelig bare ikke hadde peiling… Han behandlet meg som om jeg knapt hadde IQ til å åpne en dør.. Det kommer man seg ikke unna med.. Så… jeg forholdt meg rolig men delte ut et verbalt slag i trynet på en veldig høflig måte. Det går an…
Det førte til en fullstendig transformasjon av mannen.. som nå oppfører seg som om vi er verdens beste venner.. Han finner i tillegg ut at det faktisk er noe galt med maskinen og ikke med meg.. Og jeg forteller at «Jeg kommer jo til å trenge en del ting de neste 4 årene her i Bolivia», og han ringer og sier at han kan levere espressomaskinen til Magne og Torborg, fordi han bor i nærheten av de. Og for hvilken som helst grunn må jeg bare ringe når som helst til hans mobil.
Jeg har ikke helt bestemt meg om jeg vil kjøpe flere ting der. Behandlingen jeg fikk når jeg først kom tilbake med espressomaskinen sitter ennå godt igjen.. Men jeg håper han har lært noe om hvordan man IKKE behandler en kunde..
Uansett.. nå er folk hjertelig velkommen på en kopp espresso, cappucino eller en latte.. Fikk maskinen tilbake i ettermiddagen, og espressoen er knallgod! Det blir nok en latte sammen med vafler og is foran en god film i kveld. Hvis det frister, er det bare å ta turen på besøk…;-)
Torborg og Magne var med og innviet espressomaskinen
Altfor lenge siden…
Beklager kjære dere at det har gått så lang tid siden sist innlegg…
Det har vært travle tider med både opplæring i jobb og spansktimer.. Sist uke følte jeg at jeg kun var hjemme for å sove.
Så nå er jeg sliten.. men har det fint.. Vi har hatt ganske mye sol her i det siste, dog ikke i dag.. og oppi 25 grader.. Jeg har ikke fått vært ute så mye i det fine været.. men humøret blir jo bra når det er deilig den tiden man likevel er ute…
Stadig nye inntrykk trenger seg på fra alle kanter.. plutselig svikter spansken selv på ord og fraser jeg kan.. og plutselig svikter norsken.. Vi har hatt besøk av en fra hovedkontoret til Misjonsalliansen i Oslo, og jeg fortalte ham at det snart skal være Alcalde valg her.. Alle vet vel hva alcalde er…? Ikke det??? Vel.. det er altså ordfører.. Jeg snakket også om baño til ham.. det er altså bad.. og når utsendingene var her på taco, så sa jeg: «Server dere!».. Etter «Sirvanse», som det heter her.. Så om jeg ikke snakka norge vildi brha i joli, jai bara beklaga! (Dette er IKKE et forsøk på å gjøre narr av utlendinger som ikke mestrer norsk hundre prosent.. det er bare om meg som roter på både spansk, norsk og engelsk for tiden.. for eksempel så er det sjelden jeg sier «ja» eller «yes» det blir til «si» sånn helt av seg selv…)
Takknemlig, tårevåt og en del av felleskapet
Det går ikke en dag her i La Paz uten at jeg tenker over hvor heldig jeg er.. som får bo her i denne vakre byen.. som får bli kjent med denne kulturen, med menneskene her.
Samtidig som jeg hver dag konfronteres med hvor rik jeg er, og hvor lite mange andre har. I går så jeg en gammel mann i slitte klær som krokrygget klatret opp en bratt bakke ved hjelp av stokken sin. Han så mager og sliten ut. Jeg fulgte ham med blikket da han stoppet ved et søppelspann, tok opp en eske og sjekket om det kunne være rester av noe spiselig i den. Det var det ikke, så han kastet den oppi igjen.. Der stod jeg med min handlepose med ting jeg strengt tatt ikke trenger, og jeg kjente meg som en tyv.
Senere på kvelden var jeg i kirken til en kollega. Da det var tid for vitnesbyrd fikk jeg høre om tøffe tak, og om hvordan de faktisk er totalt avhengige av Gud og velger å stole på Ham også når de ikke har noe.. ingen sikkerhetsnett.. og tårene presset på for andre gang.. Det var første gang jeg var i denne kirken, og jeg ble tatt i mot på en så kjærlig måte og ble så tatt vare på at jeg tenker at her har vi noe å lære vi nordmenn.. Jeg drakk den altfor søte kaffien jeg fikk servert, spiste en kjeks, humpet frem på min mangelfulle spansk, og gikk hjem med følelsen av å allerede være en del av et felleskap.
El Mundo de Monika 