litt mimring…
Mimrer litt i kveld, og her er noen av de sangene jeg likte best da jeg var liten….
og så kun en tekst fra en ekte skillingsvise:
Jeg husker godt mine skoleår,
jeg husker dem som det var i går.
Jeg husker rektor og lærer’n vår
og Nikolai som ikke hørte.
Den stakkars gutten han var nesten døv.
Det var vel grunn’ til at han var litt sløv.
Bestandig ble det noe tull og tøv
når lærer’n ham om noe spurte.
Jeg husker særlig et frikvarter,
en vinterdag da det riktig sner.
Han Nikolai også jeg og Per
vi skulle krige der ute.
Han Nikolai han ble overfalt,
han kasta snøball som det livet gjalt.
Da pluts’lig hørte vi det smalt.
Han Nikolai han knuste ruta.
Og da vi senere i klassen satt
for hvert en ord lærer’n sa han skvatt.
Den stakkars gutten han tenkte at
nå snakker lærer’n snart om ruta.
Med store øyne og røde kinn
han satt der stille på pulten sin.
Da plutselig kommer rektor inn
og gutten tenkte straks på ruta.
Hvilket fag er det dere har?
Religion, lærer’n ga til svar
De er vel flinke de barn De har,
jeg har vel ikke no’ her å gjøre.
Og mens herr rektor ved kateteret sto,
så så han Nikolai så rød som blod.
Han tenkte: Han der kan nok ikke no’,
han må jeg sannelig spørre.
Det ble så stille som i en grav
da rektor Nikolai det spørsmål gav:
Hvem førte Israel over det røde hav?
Det va’kke meg, kjære dere.
Han mintes ruta, og hørte ei.
Hva var det du sa, var det ikke deg?
Å jo, herr rektor, det var nok meg,
men jeg ska’kke gjørra det mer!
enda en skillingsvise:
1.Hvis pappa ville gi meg en femøring til eie,
da ville jeg bli så glad så glad ja så glad.
Da skulle jeg kysse ham og klappe ham og neie,
og jeg vilel kjøpe alt hva jeg vil ha.
2.En dukke ja så stor en som sover og som smiler,
ja det vil jeg kjøpe til meg selv, og et ur.
Og så vil jeg kjøre med hester og med biler,
hver gang jeg med mamma ville ta en tur.
3.En sykkelvogn og hest vil jeg kjøpe til Lasse,
en flyvemaskin vil jeg kjøpe til Sven,
og så vil jeg kjøpe alt av godter ja en masse,
og gi pappa pengene som blir igjen.
Denne sang mor bare refrenget til (favorittdelen var, så klart, guttene, de var så redde, tok av lua si for meg..hihi):
Og, så klart, den ene filmen som virkelig har fått meg til å storgråte… Vi var på kino og så 1’eren…. og hele veien fra kinoen (i Stavanger) til ferjen, og på ferjen gråt jeg høyt og sørgelig, mens jeg stadig gjentok «Han va jo snille, jo, han va jo snille!». Jeg måtte loves at vi skulle gå og se film nr 2 med en gang den kom….
Har dere gjettet hvilken film…..? Her kommer sangen……
Om ikke det er trist nok nå… så kommer en dansk skillingsvise….
Arica
Hadde en langhelg i Arica… Skulle vært der med de to norske familiene i Misjonsalliansen i La Paz… Det gikk ikke helt etter planen. (Bilder følger etter historien)
Jeg fløy, og de kjørte en minibuss… Mitt visum var utgått to dager før, så jeg fikk en bot, som ikke var ille. Så fikk jeg reise uten problemer. En halvtime på fly, så var jeg ved havet. 20min til i taxi, så var jeg ved hotellet…
Der vandret jeg rundt og ventet på de andre. Gikk i baren, tok en cola… Gikk en del turer langs hovedveien, for å se etter minibussen. Spurte gjentatte ganger i resepsjonen om de virkelig ikke var kommet.
Jeg hadde tenkt å vente til de kom, for å spise med dem… Men, til slutt, måtte jeg bare gi opp. Så det ble en middag alene. Mens jeg satt der begynte jeg for alvor å tenke på det jeg fryktet aller mest; at de andre ikke skulle komme.
Etter middag gikk jeg derfor til hotellrommet for å prøve å ringe fra skype, mobilene våre fungerer kun i Bolivia, så hjertet sank i meg da jeg fikk ringetone på Magnes mobil – det kunne bare bety en ting; at de fortsatt var i Bolivia. Det var de. Deres visum var nemlig gått ut for et halvt år siden… Da er det ikke snakk om en liten bot, så de måtte snu. Men, jeg måtte ikke fortvile, den andre familien, Linda og Ronny m/fam, hadde, etter å ha kjørt Torborg og Magne m/fam til nærmeste by, snudd for å kjøre tilbake til grensen og komme til Arica.
Jeg gikk til resepsjonen og ga beskjed om at den ene familien ikke kom til å komme… Nesten rett etter at jeg var tilbake til rommet, ringte imidlertid Magne meg på skype… Grensevaktene hadde gått litt for tidlig hjem, så Linda og Ronny hadde ikke fått krysse grensen de heller.
Så var det offisielt…. Jeg var i Arica helt ALENE på ferie. Panikken satte inn, men jeg forsøkte å roe ned både meg og Magne med at det nok skulle gå bra, og at jeg nok skulle kose meg. Men ferie alene har aldri fristet særlig…
Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre; stenge meg inne på hotellrommet og se TV, eller gå i baren og, i det minste snakke med de som jobbet der. Jeg gikk for det siste.
Ved et bord på terrassen til baren satt to unge menn, som hadde hilst meg velkommen tidligere på dagen. De hilste igjen, og undret veldig på hva jeg gjorde der helt alene. Så jeg fortalte den rare, lille historien, og det ble begynnelse på en koselig ferie.
Det viste seg nemlig at de to, en nordamerikaner, Paul, og en colombianer, Juan, var der for firma sitt. De ventet på klarsignal på å bestille utstyr og personell til å utføre jobben. Det fikk de ikke før jeg dro, så dermed hadde de all verdens tid til å henge med meg. Så det ble bading, turer på stranden og, til og med, littegrann shopping.
Jeg hadde bedt og bedt på forhånd, da vi visste det kanskje kunne bli problemer, at familiene skulle komme, og at jeg ikke skulle bli alene på ferie i Arica. Jeg ble bønnhørt, om enn på en helt annen måte enn jeg hadde forestilt meg (det er vel vanligvis sånn). En herlig ferie, og nydelig avkobling ble det i alle fall, og jeg skal tilbake til Arica, selv om jeg håper å reise sammen med noen neste gang….
Her kommer bilder fra turen…
Ikke mist motet, Jeg er….
ikke gi opp, ikke mist motet, Jeg er… denne sangen gjør meg godt.. (er på spansk)
«Løp» og les….
Har skrevet litt om hva mikrokredittinstitusjonen vår gjør for sine rasrammede kunder…. les her
De herlige barna…
Her synger noen av fadderbarna til Misjonsalliansen en sang… kjempeherlig, jeg var med da det ble filmet.
El Mundo de Monika 