rett før jeg adopterer….
leste i avisen i dag at ni forlatte babyer er funnet forskjellige steder i La Paz i år og tatt til et kommunalt midlertidig barnehjem. To av dem er funnet mindre enn 15 min å gå fra her jeg bor… I plastikkposer…
I avisen stod det at noen av barna er flyttet videre til et barnehjem hvor de kan være til de er 12 år, om de ikke blir adoptert. Og i Bolivia er adopsjon tabu blant mange, man adopterer bare ikke. Samtidig er myndighetene skeptiske til å la utlendinger adoptere med mindre de skal bo i Bolivia minst to år etterpå.. Dermed er sjansen liten for at disse barna får et annet hjem, og når de er tolv må de flytte til et annet sted, som de igjen må forlate med teppe under armen når de blir 18. Da er de overlatt til seg selv. Det er så dumt, fordi de finnes jo mange rundt om i verden som virkelig ønsker seg et barn og har utrolig mye å gi.. og så er det så mange barn som fyller barnehjemmene her..
for i samme artikkel som det stod om de forlatte babyene, stod det også at antallet barn og ungdom som rømmer på grunn av misbruk og mishandling øker. Det samme gjør anmeldelsene fra andre om foreldre som misbruker og mishandler sine barn. Dermed så blir det enda flere som trenger et hjem. Artikkelen skrev om et av kommunens barnehjem at de har langt flere barn enn de egentlig har kapasitet til..
Og så sitter jeg her.. tror jeg kunne gitt et trygt og godt hjem til et barn, og det går an å adoptere barn som ugift også. Og.. fordi jeg skal bo her såpass lenge, ville det nok være mulig selv om jeg er utlending.. Men… jeg vil ikke være alenemor.. og jeg tror det ville bli veldig vanskelig med jobben.. og så tror jeg det beste for et barn er å ha to foreldre, to rollemodeller.. men så er det jo ganske mange i våre dager som ikke har det.. og en forelder som er glad i en er jo bedre enn ingen..
All min fornuft sier at selvsagt kan jeg ikke adoptere et barn på egenhånd.. men følelsene mine skriker i mot, og jeg gråt da jeg leste artikkelen om de forlatte barna.. og jeg gråter nå når jeg skriver dette.. for en vanvittig urettferdig start på livet! For en verden!!
Samtidig er jeg glad for at jeg får være med å jobbe for en organisasjon som virkelig er med å gi barn og familier en bedre hverdag. At flere barn får dra på skolen heller enn å brukes til barnearbeid. I følge en annen artikkel i samme avis for en uke siden skrev at i følge FN jobber 800 000 barn mellom 7 og 17 år under forhold av grov utnyttelse og diskriminering her i Bolivia.
Heldigvis har myndighetene også begynt å gjøre noen grep, som at de betaler en viss sum til familier i slutten av skoleåret dersom barnet deres har fullført året og vært tilstede på skolen.
Misjonsalliansen hjelper også familier til å få en lettere hverdag med vann til husene og annet, slik at arbeidsmengden for familien blir mindre. Vi er med på å øke kvalitet og nærhet til skoler. Kvinner får økt status og mulighet til å tjene penger, slik at det barna kan gjøre/tjene ikke blir avgjørende.
Gjennom Diaconia FRIF, som er mikrokreditt i regi av Misjonsalliansen, får fattige små lån slik at de kan skape seg små bedrifter og få en inntekt.
Takket være alle faddere, givere og alle de som jobber her, får faktisk noen et bedre liv.
Men jeg blir helt gal av at jeg ikke kan personlig radikalt forandre livene til de jeg møter til daglig som har så uendelig lite, når jeg har så uendelig mye…
jeg vant, jeg vant!!!
sånn ser jeg ut når jeg for en gangs skyld vinner noe.. små barn store gleder….?? fotograf: Nicolas Josserand (Frankrike)
Veldedighetsmoteshow
Alt man får med seg her i livet.. Jeg har vært på den Colombianske ambassaden på veldedighetsmoteshow til inntekt for et barnehjem for psykisk utviklingshemmede.. Det var et par flinke modeller, og et par som var forferdelige, og det var noen pene, og noen ikke fullt så pene..
Blant publikum var stedets beboere og arbeidere, ambassadør osv, og mange rike mennesker, en del av de rike damene så ut som de var mishandlet og hadde hatt en del ulykker med både kniv og sprøyter… (Seriøst… de burde nesten saksøke plastikkirugene sine…..)
Etter moteshowet var det loddtrekning (jeg kjøpte ti lodd), og for en gangs skyld vant jeg. En fransk fotograf som var der tok et veldig morsomt bilde av meg da jeg tok i mot premien, og ga meg kortet sitt etterpå slik at jeg kunne skrive til ham og få det tilsendt, så det bildet kommer med en gang jeg får det fra ham.
Premien jeg vant kan jeg riktignok ikke bruke med en gang, fordi jeg fortsatt venter på mitt bolivianske id-kort, og det må man ha når man skal åpne bankkonto, som.. var det jeg vant.. med 50 dollar i.. må åpnes før 30.juni..
Deretter var det cocktailparty inne på ambassaden, med god småmat, drikke og dessert… veldig fullt, men klarte å se det var fint der inne:-)
Her er noen bilder fra kvelden:
El Mundo de Monika 