tålmodige, hjelpsomme og gjestfrie… (og jeg er kraftig provosert)

En liten oppsummering av de fleste Bolivianere vil jeg si at denne overskriften er.
I går hadde min venninne Lesli sin avlsuttende seremoni for fullført sykepleierutdannelse. Jeg dro fra kontoret etter å ha spurt alle om de visste hvor plaza Arandia var. Det var det ingen som visste, så jeg fikk fint finne meg en minibuss til Villa Fatima, som er bydelen den skulle ligge i.
Jeg stoppet en minibuss, men da stod det helt stilt hva Plazaen het.. så der midt i trafikken stod jeg og stotret til sjåføren at jeg skulle til en plaza i Villa Fatima, og han foreslo og foreslo helt til den riktige kom. Både sjåføren og passasjerene var veldig tålmodige, hjelpsomme og forståelsesfulle.
Minibussen skulle til like i nærheten, og sjåføren stoppet og forklarte hvordan jeg skulle gå.
Jeg rakk ikke selve seremonien, men det var så gøy å se at Lesli ble så glad for at jeg kom. Hun hadde fortalt hele familien at jeg skulle komme.
Etter fotografering og hilsing dro vil til huset til familien hennes i San Jose. Skikkelig koselig, gjesfri familie, som tullet og tøyset og koste seg.
Maten vi fikk servert var også skikkelig god, men jeg spiser bare ikke som en bolivianer ennå, så de lurte på om jeg ikke likte maten. Men jeg spiste til jeg var mer enn mett, for å si det sånn.
De jeg skulle gå var det blitt mørkt, og jeg ble dermed fulgt til gaten, satt på rett minibuss, men instruksjoner til sjåføren hvor han skulle sette meg av for at jeg skulle finne ny minibuss for å komme til Pradoen (byens promenadegate).
Det gikk knirkefritt å komme meg til kirken min som ligger i Pradoen. Der fikk jeg med meg siste del av åpningsmøte til en evangeliseringskampanje ledet av en nordamerikaner…
Deretter fikk jeg med meg hans tale til de bolivianerene som hadde sagt ja til å hjelpe dem..
Og… jeg har ikke noe generelt i mot nordamerikanere, men han var stereotypien av fullstendig manglede kultursensitivitet og tydelig følelse av overlegenhet. (Det var det han signaliserte). Jeg ble ille berørt og sint på de flotte bolivianeres vegne.
I et land hvor de er veldig stolte av maten sin, og det å gi mat er deres omsorg og måte å vise gjestfrihet på, sa han grunnleggende at de iallfall ikke komme til å spise maten de evt fikk servert, for da kom de til å bli syke.
Du sier det bare ikke på den måten, og det er vanskelig å takke nei til mat her, for da takker du nei til de som serverer deg den.
I tillegg, han har aldri vært i La Paz før, var han tydelig på at alle nordamerikanerne (som alle er godt voksne) måtte passes godt på og følges hvert skritt, hentes på og leveres til hotellet. I denne farlige byen, som er en av Søramerikas desidert tryggeste. Han fortalte eksempler fra andre steder om ting som ikke er vanlig her. (Klart det kan skje ting her også, som i Norge). Hadde han satt seg bare LITT inn i kulturen, ville han uansett ha visst at Bolivianere passer SÅ godt på oss. Jeg blir alltid fulgt og sendt trygt avgårde når jeg har vært ute med bolivianere om kvelden. Men han sa: -Dere kjenner nabolagene deres, ikke ta med noen av disse,som har gitt så mye for å komme hit, til de farlige stedene.
Han hadde også plutselig gitt beskjed to uker før at de kom til å trenge tolker – mange tolker. Og samtidig som han hyller nordamerikanerene for å komme hit for å evangelisere, syns han altså at bolivianerene godt kunne «ofre» en dag arbeid og tolke for dem.
Ja, for så lett er det å få fri fra jobb i Bolivia. Arbeidsledigheten er høy, og man trenger faktisk å beholde den jobben man har, og så mye ferie har man heller ikke…
Jeg måtte uansett bite tenna sammen og tie fint stilt, men jeg sa til vennene mine, som også følte seg støtt, at jeg var kraftig uenig med den der «gringoen». Snakke om å tro at hele verden er USA….

12/02/2011 | Categories: Uncategorized | Tags: bolivia, evangelisering, gringo, USA | 3 kommentarer