hvordan gå ned mest mulig i vekt på kortest mulig tid….?
Vel.. da kan jeg røpe at ingenting slår en skikkelig matforgiftning..
klart.. ulempene er jo et par.. det er kanskje ikke den mest behagelige formen man kan kvitte seg med kilo, selv ville jeg nok foretrukket mer langsomme metoder som trening og sunt kosthold..
Men altså.. forigår kveld ble jeg skikkelig matforgiftet.. Jeg spiste god mat, på et til vanlig trygt sted, kl 21:00 på kvelden. Kom hjem, la meg og sovnet sånn mellom 23 og 23:30.. men fikk ikke sove lenge..
Ved midnatt våknet jeg, fordi magen min hadde bestemt at alt innhold skulle ut på alle tenkelige måter.. og fortest mulig..
Det holdt den fortsatt på med da hushjelpen kom klokka 9, bare det at jeg da var helt tom og bare brakk meg og brakk meg.. og ristet og skalv, og jeg tror faktisk kanskje jeg klynket.. Det var forferdelig vondt, og jeg klarte ikke holde på noe..
Så legen kom.. og avsted bar det på sykehus.. for jeg var så dehydrert at det ga seg til kjenne på de merkeligste ting. For det første så var munnen som sandpapir, jeg var likblek, og skikkelig svart under øynene (og da mener jeg svart – så litt ut som de ser ut på film de som har druknet og blir funnet i vannet en del dager etterpå…), og jeg skalv og frøs, men det rareste var at tærne hadde stivnet i rare, unaturlige posisjoner og var helt ubevegelige.. Jeg husker jeg sa: «Føttene mine fungerer ikke! Hjelp meg! Føttene fungerer ikke!»
Jeg hang mellom legen og hushjelpen ut i heisen, ut til bilen og inn i klinikken hvor jeg fikk rullestol.. Jeg så et glimt av meg selv i glassdøren til klinikken og jeg så skikkelig vrak ut, med håret til værs, tomme øyne og i det hele tatt.. Det hjalp sikkert heller ikke på førsteinntrykket at jeg sa: «Jeg vil ikke være her. Jeg vil ikke være her» (på spansk, altså)..
Men der var jeg altså.. og lå med intravenøs væske i over ett døgn.
Jeg følte meg i veldig så fin form i dag morges.. men etter å ha gått for å ta ut penger til å betale sykehuset (2000kroner), og så hjem, kjenner jeg at jeg visst ikke er heeelt i form liksom..
Men det er godt å være hjemme.. rommet på sykehuset var ikke akkurat koselig.. og sengen var med metallbunn, og madrassen så tynn at det var lett å kjenne at det var metallbunn, for å si det sånn.. Så dermed ble det ikke så mye søvn denne natten heller, og jeg trenger søvn og hvile nå siden natten før ble tilbragt på flislagt badegulv..
Heldigvis var de som jobbet på sykehuset veldig greie, og jeg prøvde å late som om jeg var på et litt billig hotell bare for å gjøre det litt bedre..
Jeg vil også takke for besøk og meldinger! Det gjorde at det ble mye lettere. Tusen takk også til Linda for ukeblader! Når jeg endelig var bra nok til å lese, ville det fort blitt skikkelig kjedelig uten de!
Men dere der hjemme.. dere må gjerne be for denne magen min, om dere vil, for den er ganske svekket nå..
Ok.. nå skal jeg legge meg igjen.. det er tungt å sitte oppe.. så får dere ha det fint.. og jeg.. jeg er en erfaring rikere.. og noe lettere enn før..
Blitt bedre kjent i La Paz (ikke helt med vilje, men..)
litt fortapt, forvirra, og en smule flau....
Dagen begynte med at jeg forsov meg littegrann.. og det satte på en måte stemningen for resten av dagen.
Jeg måtte komme meg til øyelege, for det er bare der man kan måle hvilken styrke man må ha i briller. Min venninne og kollega, Patricia, har en øyenlege ikke så langt fra kontoret, så hun ringte dit og vi kjørte avsted. Parkering var ikke så lett å finne, og i gaten utfor var det skilt at man ikke kunne parkere og vi så at en bil hadde fått gul klamp om hjulet, så vi kjørte videre. Ved en plaza stod mange biler parkert, og vi så ikke noe skilt ei heller at noen hadde fått klamp på hjulet.. så der parkerte vi og gikk til øyenlegen og fikk det vi skulle der.
Så kom vi tilbake til bilen.. og gjett hva…. jo da.. gul klamp på høyre framhjul.. så der stod vi og ante ikke hvordan vi skulle gå frem for å få betalt og fjernet klampen.. Så vi ringte rundt, og først gikk Patricia til et kontor i nærheten, men der gikk det ikke, så fant vi en politi, men heller ikke han kunne hjelpe oss.. så Patricia dro avsted til et sted man helt sikkert kunne betale, og som aldri skulle være stengt. Mens hun var borte kom en bil med noen som skulle åpne en annen klamp på en bil lenger oppe.. Så jeg spurte de om jeg kunne betale de direkte for å åpne min også, fordi det viste seg å være stengt der det «aldri er stengt». Det kunne jeg.. bare et lite stykke unna på et mer skyggefylt sted.. så jeg vet ikke om det ble offisielt, men jeg betalte iallfall rett sum og de fjernet klampen.
Problemet nå var at Patricia ikke fant taxì/minibuss eller noe for å komme tilbake til meg, så vi skulle treffes ved kontoret. Problemet for meg var jo da bare å finne kontoret…. Som kanskje var en 5 minutts kjøring borte maks.. Jeg.. jeg kjørte rundt i over en time!!! Først kjørte jeg for langt opp, så kjørte jeg langt nedforbi, og så kjørte jeg langt, langt opp forbi i en annen del av byen enn der jeg kjørte langt opp først, og jeg kunne ikke snu, så til slutt fant jeg en vei jeg kunne kjøre inn som iallfall gikk riktig retning.. og etter en stund fant jeg en jeg kunne spør om hjelp.. og så til slutt.. trøtt og sulten fant jeg kontoret.. Jeg hadde nemlig kjørt bort hele lunsjen.. Men nå er jeg i det minste litt bedre kjent i byen.. og det er jo en god ting….
ikke alltid like lett..
Hva gjør man når en lett psykisk utviklingshemmet jente på et barnehjem griper hardt tak i hånden din, nekter å slippe og kaller deg for «mamma»…?
Man prøver først forsiktig å forklare at man dessverre ikke kan være mamma for henne.. De rundt sier at «hun jobber og reiser så mye, men hun kommer tilbake». «Kommer du virkelig tilbake? Du kommer ikke tilbake, gjør du vel?» spør jenta. «Hvilken dag kommer du?» Skyldbetynget svarer man at man skal gjøre så godt man kan for å komme tilbake. «Og da skal jeg få bli med deg!» konstaterer jenta. «Nei, unnskyld, men det går ikke,» svarer man litt mer desperat nå og prøver å lirke hånden ut av hennes. Men hun griper hardere, og drar deg med bort til sjefen og forteller at du skal ta henne med bort derfra. Sjefen sier: «Hun kommer tilbake. Men hun kan ikke ta deg med, for hun reiser så mye». Så blir sjefen borte, og man er forlatt med en som ikke slipper taket og som kaller en for «mamma». «Jeg vil at du er min mamma.Vi kan reise sammen!»
Unnskyldningene blir gjentatt, og er forferdelig tynne, og hånden får man ikke løs.. Man blir mer bestemt: «Beklager, det går ikke. Beklager!»… Beklagelser.. man bruker krefter på å få løs hånden fra hennes.. Hun gråter: «Ta meg med deg!».. Hun følger etter mot porten.. man må skynde seg litt ut porten.. Gråten høres i det man forlater barnehjemmet for å dra hjem til en fin leilighet med masse god mat, for å skrive med venner og familie..
og man vil gråte..
Illiampu
sist gang vi dro til Sorata fikk vi endelig, utenfor Achacachi, sett Illiampu sånn mellom skyene..
Her er noen av bildene jeg tok.
offisielt og uformelt
jeg lovet å komme tilbake med litt om hvordan det er å få gå på offisielle mottagelser for viktige folk.. som sametingspresidenten.
Det var på yndlingsrestaurant El Consulado, med tilhørende yndlingsbutikk. Hele tiden gikk det kelnere rundt med brett med forskjellig drikke. Jeg er så glad i hibiscusjusen de har, så jeg drakk sikkert 4 glass av den.
Småmat ble satt frem, og det var, som vanlig på El Consulado, veldig, veldig godt. Dessert ble det også, så vi var verken sultne eller tørste da vi forlot restauranten etter ca 2,5timer.
Vi fikk fremført litt av en vindjoik, men joikeren var dessverre blitt kraftig forkjøla i tillegg til at høyden tar litt lungekapasitet, så det bla bare en liten smakebit.
Sametingspresident Egil Olli takket også for oppholdet på slutten, og fortalte om reisen i Sør Amerika hvor en del av programmet også for stortingspresidenten med sin gruppe (som ikke kom til bolivia), er å møte urbefolkning. Han kommenterte at til og med Frp’s representant hadde stilt GODE spørsmål, så da var det håp..
Jeg fikk klar beskjed fra en av de besøkende om å ikke finne meg en nordamerikaner til mann.. og at jeg må beholde mitt engasjement for rettferdighet.. jeg vet ikke om de to er direkte tilknyttet hverandre…
Ellers har jeg ikke vært helt i form i det siste.. mage og øye nå igjen.. men jeg har det ellers veldig bra.. og ber hver gang jeg kjører, og spesielt når jeg tar offentlig transport og taxi.. minner meg selv på at de sikkert heller ikke ønsker å dø i det minste…
Offisiell mottagelse for Sametingspresidenten!
Vel.. som nordmann i utlandet føler jeg man blir litt viktigere til tider.. så.. når det er offisielle mottagelser for viktige personer fra Norge, så får man faktisk komme!
Så i morgen skal jeg i mottagelse for sametingspresidenten som er i Bolivia fordi han skal på klimamøte i Cochabamba. (Jo, det er den byen der de norske sitter fengslet for kokasmugling). For akkurat nå er han i La Paz, og har vært og besøkt Misjonsalliansen sitt hovedkontor. Han er like imponert som jeg er av hva vi er med på å uttrette for mennesker som trenger det.
I morgen skal jeg kle meg formelt, ta med kamera.. og håper å få et lite intervju og gode bilder som kan bli sak på misjonsalliansen.no neste fredag!:-)
Og.. jeg lover å skrive her om hvordan det er å være på slike offisielle, formelle tilstelninger!
Los Kjarkos og Kala Marka…
(Lenger nede i innlegget ligger linker til videoer av gruppene)
20 000 mennesker på stadion. De to mest kjente Bolivianske gruppene, Kala Marka og Los Kjarkos skaper stemning. Og der var jeg sammen med 18 andre nordmenn.
Entel, teleselskap, var hovedsponsor, men de kjørte så mye reklamering innimellom at de nesten ble buet ut. Konserten hadde vart mer enn lenge nok uten lange taler om Entel, for å si det sånn..
Kaldere og kaldere ble det også.. nå er det jo nesten vinter her i Bolivia, hvilket gir gode, solrike dager, men veldig kalde kvelder, netter og morgener.. Konserten skulle begynt kl. 20:00, men da stod det fortsatt laaaange køer utenfor, så starten ble utsatt. Da vi kom i 18:30 tiden rakk køene mer enn halvveis rundt stadion, så der stod vi, så tålmodige som vi klarte og ventet og ventet og dørene var blitt åpnet, så det gikk langsomt fremover med oss.. Da plutselig.. en av politimennene som var vakt kom bort til de norske som stod først og ba oss alle om å følge etter, og utav køen bar det i en veldig fart. Vi løp bortover forbi hele køen, og ble ledet under en sperretau, og var plutselig først i køen, og fikk dermed ganske gode plasser i vår seksjon, og fikk sitte samlet! Hm… følte meg litt kjip.. fordi det skyldes nok ganske sikkert at vi er utlendinger.. Men… er det diskriminering… eller… gjestfrihet…??
Konserten var veldig bra. Men.. det hadde vært fint å hatt et godt ullpledd med seg, og ryggstø på stolene.. Konserten kom i gang litt over en halv time for sent, og varte til kl. 01.00.. Da var det så enormt kaldt! Heldigvis var musikken veldig bra, så det var kos.. men jeg tenker at neste konsert jeg går på kommer til å være inne på teatro municipal hvor en annen kjent gruppe bruker ha konsert rundt november en gang. Der er det også nummererte plasser, hvilket er en sjelden luksus her..
Ja, og man skal ikke se bort i fra at jeg går på nye konserter på stadion heller.. De dyreste billettene der koster 70 bol (gang med 0,87 for å få prisen i kroner). Vi betalte 40 bol for våre. Neste gang blir det nok de dyreste på meg, fordi jeg innbiller meg det er litt varmere nede på banen enn langt oppe på tribunen hvor vi satt… Dessuten hadde de ryggstø..
Uansett.. Los Kjarkos var de som fant opp Lambada, for de av dere som husker de fengende rytmene.. Så var det at Kaoma kopierte det og kalte det Lambada, i den tro at bolivianerne ikke ville få det med seg, men de fikk det altså med seg, gikk til sak og vant en ganske så kraftig sum penger. Lambada var jo tross alt rimelig populært i den tiden..
Los Kjarkos sine sanger er allemannseie her i Bolivia, hele stadion sang så det ljomet på deres sanger. Kala Marka blander det tradisjonelle med el-gitar og andre stiler, så det er godt med liv i det. Begge grupper anbefales om noen av dere får en sjanse til å høre de en gang:-)
Her er link til youtubevideoer av de (Los Kjarkos «Llorando se fue» den originale Lambada er nederst):
Chili con carne..
I dag har jeg hatt besøk av tre venninner. For en velsignelse! Det har vært en skikkelig jentedag.
Først dro vi å handlet.. Jeg viste de «mini-IKEA», som vi sier, eller 180¤ som den egentlig heter. Den er veldig liten butikk, men den har kjekke ting til huset til en billig penge. Vi var bare innom fordi den ligger i samme bygg som et stort supermarked hvor vi handlet inn til lunsj.
Jeg hadde med meg chili con carne krydder fra Santa Maria (fra Norge, ja), og foreslo det. Det hadde de ikke spist før, så det ville de gjerne smake, og så er det jo enkelt å lage. Lett var det ikke å finne hakkede tomater og bønner som ikke var tørre i pose, men.. vi fant det til slutt.
Ris hadde jeg, mente jeg, så det kjøpte vi ikke… Så kom vi hjem og skulle sette på risen, men den fant jeg ikke igjen.. Så to gikk ut for å kjøpe ris, og is til dessert. Da de kom tilbake fant vi den fulle posen med ris jeg hadde fra før i det skapet jeg hadde sett den og deretter ikke sett den.. men men.. ris går det jo an å oppbevare…
Jeg viste de filmene i filmatisk postkort fra Preikestolen og Lysefjorden, og de, som mange andre, ble fascinert over det nydelige landskapet.
Til slutt ble negler malt på ekte boliviansk vis, så nå har jeg kunstferdig fine negler, og ligner iallfall bittelitt mer på en bolivianer. Midt oppi neglelakken ble det spist is og snakket om litt av hvert, før vi plutselig fikk det travelt fordi vi skulle i kirken og de skulle lede lovsang og dermed burde være der 10 min før gudstjenesten minst..
Vi ankom 10 min etter gudstjenesten skulle ha startet, men den kunne jo ikke starte uten møteleder (en av venninnene mine) og lovsangsteam.. Så de ventet jo liksom litt på oss.. For i min kirke ønsker de faktisk å begynne punktlig, selv om folk ofte kommer sent, høres det kjent ut for noen…?
Det ble en fantastisk gudstjeneste, som egentlig skulle vært i morgen, men i morgen er det kjøreforbud, så da kommer ikke folk seg dit. (Få bor i gåavstand). Det blir rart når det ikke er taxier, trufier, minibusser, mikroer og masse andre biler i gatene.. Hvorfor kjøreforbud? Jo.. rett og slett fordi det skal være valg av ordførere i Bolivia i morgen. Og alle må være på det stedet de hører til for å stemme før morgendagen. Dermed har vi ikke portvakt i bygningen vår nå, og ingen som kan lage frokost på Casa Alianza i morgen, så dermed har Camilla dratt dit i kveld for å lage frokost til ca 16 stk. Det er bra innsats! Alkoholsalg stopper 48 timer før valgdagen, og man skal heller ikke samles i store folkemengder. Det er for å beskytte seg mot opptøyer og store demonstrasjoner.
Her er det forresten stemmeplikt. Når du stemmer får du utlevert en lapp som du må vise for en hel haug med ting. Mangler du den er det ikke mye du får gjort altså.. Så alle bolivianere i stemmepliktig alder har egentlig ikke annet valg enn å putle seg til stemmelokalet og avgi sin stemme.
Vi har søkt om, og fått, kjøretillatelse for tre biler for å kjøre til og fra Casa Alianza i morgen, for å ha påskegudstjeneste. Derfor blir det dessverre ikke gudstjeneste på den berømte påsketoppen som er tradisjon for de norske i Misjonsalliansen. Skikkelig nedtur, for det hadde jeg gleda meg til – det minte så mye om norsk påske å grille på en fjelltopp. Men… neste år får vi håpe ikke det blir noe valg eller hindringer av noe slag.. for da skal vi til påsketoppen!
El Mundo de Monika 