Nytt kontor
inngangen til det nye kontorbygget
Hit, til midt i byen, har jeg nå kontor. Her får man tak i alt mulig rett utenfor døren.
ting å gjøre om igjen…
Sitter og venter på å bli hentet, skal ut og spise med de andre norske, samt et svenskt og et fransk/boliviansk par.
Så da kan jeg likså godt skrive litt her… og nå tenker jeg over ting som jeg har gjort, men som må gjøres igjen…
Synge og leke med nevøene mine
Reise til Brasil
Ha på meg en ekte kimono
Rusle rundt i Paris, eiffeltårnet, båttur på Seinen, spise croissant med god te til frokost. Kjøpe crepe med ost til lunsj, og med sjokolade til dessert:-)
Gjenoppleve Barcelona, Gaudi, gamlebyen, Picasso
Spise aioli på fersk baguette med en god Rioja, for eksempel
Bade fra berget hos mormor i Spania
Bodegarundtur; blir nok enda kjekkere som voksen
Reising generelt
lære flere språk
Dra til Kina, men ordentlig denne gang
Forsøke meg på salsa og annen pardans, selv om det ikke har gått bra så langt. Elsker jo å danse.
Gå mer på teater; magisk.
Jentekvelder
Turer; fjell, skog, strand
Korsvei, om enn ikke i år
Spise altfor mye av nydelig mat
Drikke tinto de verano nedenfor Dialprix;-)
Feire jul i Spania
Slå meg løs på karaoke med gode, galne folk
lese om igjen min favoritt Charles Dickens bok
og… mye mye mer… og dette er ting jeg har gjort, som jeg vil gjøre om igjen,,, så finnes det et hav av drømmer som ikke jeg har fått gjort ennå… men, om det er tid, så tror jeg livet er ment til å leves slik, med masse opplevelser og glede, og til å deles med gode mennesker som setter pris på en og som man setter pris på:-)
kom og gjør en forskjell, da vel…
Tenkt på at kanskje du kan bety noe i livet til andre, samtidig som du får oppleve en spennende kultur, lære språk og få nye venner? Bli volontør for Misjonsalliansen! Gjerne her med meg i Bolivia:-)
Se bilder nedenfor og fyll inn søknad her
Barnas situasjon i Bolivia
Jeg har nettopp lest om og skrevet om barnas situasjon her i Bolivia. Det er en situasjon Misjonsalliansen er med på å bedre. Les om situasjonen her
Kom og spill fotball i Bolivia, eller lær bort noen leker, for eksempel..
Barna i Bolivia synes det er kjempestas med besøk som vil spille fotball eller leke med dem. Les min siste artikkel ved å trykke her
17. mai
Her er noen glimt fra 17.maifeiringen i La Paz. Arrangert av oss utsendinger i Misjonsalliansen, delvis. For om morgenen laget våre bolivianske kollegaer, tradisjonen tro, fest for oss. Veldig rørende.
En veldig hyggelig dag, mye mindre stress med 17.mai her enn hjemme, det er faktisk helt utrolig flott her, anbefales på det varmeste å feire 17.mai i La Paz.
Her er noen bilder…
Caranavi
Tiden går enormt fort for tiden, på godt og vondt. Travelt, men gøy. Lenge siden jeg har lagt ut noe her nå. Så tenker dere skal få bilder fra sist Caranavitur:-)
litt mimring…
Mimrer litt i kveld, og her er noen av de sangene jeg likte best da jeg var liten….
og så kun en tekst fra en ekte skillingsvise:
Jeg husker godt mine skoleår,
jeg husker dem som det var i går.
Jeg husker rektor og lærer’n vår
og Nikolai som ikke hørte.
Den stakkars gutten han var nesten døv.
Det var vel grunn’ til at han var litt sløv.
Bestandig ble det noe tull og tøv
når lærer’n ham om noe spurte.
Jeg husker særlig et frikvarter,
en vinterdag da det riktig sner.
Han Nikolai også jeg og Per
vi skulle krige der ute.
Han Nikolai han ble overfalt,
han kasta snøball som det livet gjalt.
Da pluts’lig hørte vi det smalt.
Han Nikolai han knuste ruta.
Og da vi senere i klassen satt
for hvert en ord lærer’n sa han skvatt.
Den stakkars gutten han tenkte at
nå snakker lærer’n snart om ruta.
Med store øyne og røde kinn
han satt der stille på pulten sin.
Da plutselig kommer rektor inn
og gutten tenkte straks på ruta.
Hvilket fag er det dere har?
Religion, lærer’n ga til svar
De er vel flinke de barn De har,
jeg har vel ikke no’ her å gjøre.
Og mens herr rektor ved kateteret sto,
så så han Nikolai så rød som blod.
Han tenkte: Han der kan nok ikke no’,
han må jeg sannelig spørre.
Det ble så stille som i en grav
da rektor Nikolai det spørsmål gav:
Hvem førte Israel over det røde hav?
Det va’kke meg, kjære dere.
Han mintes ruta, og hørte ei.
Hva var det du sa, var det ikke deg?
Å jo, herr rektor, det var nok meg,
men jeg ska’kke gjørra det mer!
enda en skillingsvise:
1.Hvis pappa ville gi meg en femøring til eie,
da ville jeg bli så glad så glad ja så glad.
Da skulle jeg kysse ham og klappe ham og neie,
og jeg vilel kjøpe alt hva jeg vil ha.
2.En dukke ja så stor en som sover og som smiler,
ja det vil jeg kjøpe til meg selv, og et ur.
Og så vil jeg kjøre med hester og med biler,
hver gang jeg med mamma ville ta en tur.
3.En sykkelvogn og hest vil jeg kjøpe til Lasse,
en flyvemaskin vil jeg kjøpe til Sven,
og så vil jeg kjøpe alt av godter ja en masse,
og gi pappa pengene som blir igjen.
Denne sang mor bare refrenget til (favorittdelen var, så klart, guttene, de var så redde, tok av lua si for meg..hihi):
Og, så klart, den ene filmen som virkelig har fått meg til å storgråte… Vi var på kino og så 1’eren…. og hele veien fra kinoen (i Stavanger) til ferjen, og på ferjen gråt jeg høyt og sørgelig, mens jeg stadig gjentok «Han va jo snille, jo, han va jo snille!». Jeg måtte loves at vi skulle gå og se film nr 2 med en gang den kom….
Har dere gjettet hvilken film…..? Her kommer sangen……
Om ikke det er trist nok nå… så kommer en dansk skillingsvise….
Arica
Hadde en langhelg i Arica… Skulle vært der med de to norske familiene i Misjonsalliansen i La Paz… Det gikk ikke helt etter planen. (Bilder følger etter historien)
Jeg fløy, og de kjørte en minibuss… Mitt visum var utgått to dager før, så jeg fikk en bot, som ikke var ille. Så fikk jeg reise uten problemer. En halvtime på fly, så var jeg ved havet. 20min til i taxi, så var jeg ved hotellet…
Der vandret jeg rundt og ventet på de andre. Gikk i baren, tok en cola… Gikk en del turer langs hovedveien, for å se etter minibussen. Spurte gjentatte ganger i resepsjonen om de virkelig ikke var kommet.
Jeg hadde tenkt å vente til de kom, for å spise med dem… Men, til slutt, måtte jeg bare gi opp. Så det ble en middag alene. Mens jeg satt der begynte jeg for alvor å tenke på det jeg fryktet aller mest; at de andre ikke skulle komme.
Etter middag gikk jeg derfor til hotellrommet for å prøve å ringe fra skype, mobilene våre fungerer kun i Bolivia, så hjertet sank i meg da jeg fikk ringetone på Magnes mobil – det kunne bare bety en ting; at de fortsatt var i Bolivia. Det var de. Deres visum var nemlig gått ut for et halvt år siden… Da er det ikke snakk om en liten bot, så de måtte snu. Men, jeg måtte ikke fortvile, den andre familien, Linda og Ronny m/fam, hadde, etter å ha kjørt Torborg og Magne m/fam til nærmeste by, snudd for å kjøre tilbake til grensen og komme til Arica.
Jeg gikk til resepsjonen og ga beskjed om at den ene familien ikke kom til å komme… Nesten rett etter at jeg var tilbake til rommet, ringte imidlertid Magne meg på skype… Grensevaktene hadde gått litt for tidlig hjem, så Linda og Ronny hadde ikke fått krysse grensen de heller.
Så var det offisielt…. Jeg var i Arica helt ALENE på ferie. Panikken satte inn, men jeg forsøkte å roe ned både meg og Magne med at det nok skulle gå bra, og at jeg nok skulle kose meg. Men ferie alene har aldri fristet særlig…
Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre; stenge meg inne på hotellrommet og se TV, eller gå i baren og, i det minste snakke med de som jobbet der. Jeg gikk for det siste.
Ved et bord på terrassen til baren satt to unge menn, som hadde hilst meg velkommen tidligere på dagen. De hilste igjen, og undret veldig på hva jeg gjorde der helt alene. Så jeg fortalte den rare, lille historien, og det ble begynnelse på en koselig ferie.
Det viste seg nemlig at de to, en nordamerikaner, Paul, og en colombianer, Juan, var der for firma sitt. De ventet på klarsignal på å bestille utstyr og personell til å utføre jobben. Det fikk de ikke før jeg dro, så dermed hadde de all verdens tid til å henge med meg. Så det ble bading, turer på stranden og, til og med, littegrann shopping.
Jeg hadde bedt og bedt på forhånd, da vi visste det kanskje kunne bli problemer, at familiene skulle komme, og at jeg ikke skulle bli alene på ferie i Arica. Jeg ble bønnhørt, om enn på en helt annen måte enn jeg hadde forestilt meg (det er vel vanligvis sånn). En herlig ferie, og nydelig avkobling ble det i alle fall, og jeg skal tilbake til Arica, selv om jeg håper å reise sammen med noen neste gang….
Her kommer bilder fra turen…
Ikke mist motet, Jeg er….
ikke gi opp, ikke mist motet, Jeg er… denne sangen gjør meg godt.. (er på spansk)
«Løp» og les….
Har skrevet litt om hva mikrokredittinstitusjonen vår gjør for sine rasrammede kunder…. les her
De herlige barna…
Her synger noen av fadderbarna til Misjonsalliansen en sang… kjempeherlig, jeg var med da det ble filmet.
Trade, en sterk film
basert på en virkelighet menneskeheten burde skamme seg over… hvorfor finner man så få offer…? fordi man ikke leter…
Får ikke til å legge traileren direkte her, så se den her
Leir i Copacabana
Ja, det begynner å bli lenge siden karneval da jeg dro på leir med ungdommene fra kirken. Vi dro til Copacabana, som er en by ved Titikakasjøen, altså ikke bare en strand i Rio.
Vi dro en tidlig morgen, så jeg klarte å glemme kamera, men har tatt litt bilder fra facebook, som andre har lagt ut…
Lyst til å lære argentinsk tango
bare så jeg kan danse skikkelig til denne…. det finnes bedre videoer, syns jeg, men den beste ville ikke vises på bloggen.
utfordringer….
Streik…. det høres kanskje greit ut for nordmenn i Norge… for nordmenn i Bolivia er streik en rimelig stor utfordring… Rett og slett fordi at man da marsjerer i hovedgatene, blokkerer veier og kaster gjerne stein om man kommer med bil og vil passere. Det er særlig utfordrende når de blokkeringene er mellom en selv og der man skal dra for å gjøre jobben sin… Så nå sitter jeg på kontoret og skriver på årsmeldingssak, men skulle vært på El Alto og intervjuet fadderbarn. Det er lett å bli forsinket med informasjon som dere hjemme vil ha, så ha tålmodighet med oss, det er ikke alt vi kan styre;-).
Streiken har forøvrig med lønn å gjøre. Folk trenger mer, fordi prisene har steget på mange ting, men å gi alle 20% øke, som de ønsker, blir for dyrt. Det er også utfordrende for Misjonsalliansen som gir anstendig lønn allerede, for man blir gjerne, i utgangspunktet, pålagt å gi lik øke som staten gir med noe forhandlingsmuligheter. Ronny har sagt at han gjerne kan skrive litt om utfordringene det gir, så det blir spennende å lese. Følg med på http://www.ilimitado.no og http://www.misjonsalliansen.no, der kommer også saker av meg og infovolontører.
Titikakasjøen 1 (skrives med k på aymara)
Far til Patricia, Maria Esther og Scarlett er fra et lite sted ved Titikakasjøen. Der har de lenge hatt en drøm om å få seg en liten hytte/landsted. Nå er den snart ferdig, så ferdig at man kan være der, og dermed ble familie og nære venner av familien invitert på innvielsesfest. Jeg er så velsignet at jeg regnes som en nær venn av familien, så jeg var invitert!:-) Her kommer noen bilder. (Legg særlig merke til porsjonene…. og… de er jo så søte da, for de hadde svinekjøtt, og til tross for at de skal være garantert fra griser i grishus (dvs uten trikinfare), så er de så redde for meg at jeg fikk kylling… (akkurat som det skulle være noe farligere for meg med trikiner enn de, men det er jo så ufattelig omtenksomt at jeg blir helt flau).)
Sanger
Vil gjerne dele to sanger med dere, som jeg synes er flotte. De sier også mye om min tro.
TAL IKKJE OM EI TRU SOM VENDER RYGGEN TIL
Tal ikkje om ei tru som vender
ryggen til vår jord.
Tal ikkje om ein nåde utan
kjærleik som set spor.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Tal ikkje om ein fromleik
fjern frå menneske som blør,
om ånd forutan handling
liksom korn forutan frø.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Tal ikkje med ei kald fornuft,
ein arv frå gamal tid,
som ikkje ser at kloden vår
er døden nær og lid.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Sei ikkje eg skal ta min kross
før du har talt om Han
som elska byens utskot og som
sjølv var lagd i band.
Nei, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
Så gjev Guds nåde kjøt og blod
igjennom dine steg,
og fylg i spora av Guds Son,
som også elskar meg
Ja, lat meg sjå det finst ein Gud
Og lat meg kjenna mot mi hud
at Kristus rekkjer handa ut
og rører òg ved meg!
DENNE TIMEN
Denne timen gjev eg i di hand,
kom og ver oss nær!
Gjer imellom oss ein rom
der din kjærleik er.
Dette livet gjev eg i di hand,
alt som er gått sund.
Gjer meg heil og sei mitt namn
med din eigen munn.
Dette hjartet gjev eg i di hand,
med så mange sår.
Stryk i nåde feila ut
frå så mange år.
Dette vesle barnet inni meg,
ta det i din famn!
Redd for døden er eg din,
du som veit mitt namn.
Mine evner, Herre, mine år
vil eg gje til deg.
Lat meg vera din – men òg:
Lat meg vera meg
Tragedie
Ved en bitteliten sms, kan du gi 250kr til de som har mistet alt. Send GAVE til 2160, så kan noen av de rammede få mat, klær, et teppe…
Science fiction?
Tenk deg en av disse «jorden går under»/katastrofe-filmene…. Tenk deg at du går i kulissene… Sånn føltes det ut for meg på mandag da jeg gikk i ruinene til menneskers hus, etter en virkelig katastrofe som har rammet de fattige ufattelig hardt. Uten hjem, uten jobb (de fleste hadde en liten bedrift tilknyttet hjemmene).
Jeg og Norah skrev artikkel rett etter vi kom tilbake fra katastrofeområdet, les den på misjonsalliansen.no, og ta sjansen på å hjelpe de rammede med å bygge seg et liv igjen.
Vi har det bra, alle sammen…
Sjelden nyheter fra Bolivia dukker opp i Norge, men katastrofen som inntraff i går i en bydel i La Paz nådde dere i Norge.
Derfor vil jeg bare kort informere om at alle vi utsendinger i Misjonsalliansen, og alle vi kjenner har det bra.
Jeg skal dra til stedet om 20min, fordi vi skal lage en rapport og en reportasje.
Dere må gjerne be for de som ble rammet, de hadde lite og har mistet alt de eide.
El Mundo de Monika 